Praksis på theater (operasjonsavdelingen)

Mari og Janicke har tilbragt deler av praksis ved Katutura State Hospital på operasjonsavdelingen hvor man kan få med seg de utroligste ting.

Vi har ikke fått gjort all verdens, men vi har fått tatt del i og sett vanvittige ting!
Det er noe med det å se inn i menneskekroppen i stedet for skolebøkene..
Bilder kan være beskrivende, men det er helt fantastisk å stå med et annet mennskes organ i hånden og granske det opp og ned.
Vi har vært med på alt fra fjerning av blindtarm til heftige aputasjoner. Det er helt ubeskrivelig at man i det ene øyeblikket vasker en manns fot som ti minutter senere ligger i en pappeske ferdig avkuttet. Jeg tror bildet vårt viser noe av hva vi fikk være med på i dette tilfellet.

Sparetiltak er noe alle absolutt vil treffe på her ved denne avdelingen..
De har utstyr og kompetanse, men økonomien holder i minste fall igjen på bruk av diverse utstyr. Venefloner og kanyler brukes opptil flere ganger (på samme pasient, om vi må tilføye) og "må" man ikke bruke noe, så gjør man det heller ikke.

Dagene på denne avdelingen har vært ganske annerledes fra de andre stedene vi har vært innom i løpet av vår praksisperiode. Blant annet begynner alltid personalet dagen med høylytt salmesang og bønn før de første operasjonen settes i gang.

Gareth Mannheimer. En engasjert lege som bidro med mye.

Oss sykepleiere sammen med nysgjerrige tilskuere.

Noen av de frivillige

Line og Marianne

Vi ble invitert til å delta på et prosjekt som heter RUSH - Rural Upliftment and Social Healthcare Initiative. Dette er et veldiedighetsprosjekt som arrangeres av Round Table. Round Table er en organisasjon som har vokst, og som inkluderer mange land verden over. Organisasjonen i Namibia reiser rundt omkring i landet, og bidrar med helsehjelp til fattige mennesker. Pengene til prosjektet kommer fra sponsorer og andre organisasjoner.

I år reiste Round Table til Damaraland. Vi reiste 19mai, og var tilbake i Windhoek 24mai. Vi hadde campus i Palmwag, og reiste derfra til klinikkene som befant seg i Bloemhof, Bersig og Sesfontein. Noen av pasientene hadde gått langt, mens andre hadde reist i flere timer med esel og kjerre for å få hjelp. Vi tilbrakte en dag på hver klinikk. Jobben vår var å gjøre triage, og sykepleieoppgaver som å måle blodtrykk, puls, temperatur, utgivelse av legemidler, og notere ned det pasientene trengte hjelp til. Vi ga også ut sjokolade, fargeblyanter, tannkrem og tannbørster til barna. Ungdommer og voksne fikk kondomer. Dette ble noen intensive dager med jobbing, og sosiale timer på kveldene sammen med arbeidsstaben som bestod av blant annet leger, advokater, ingeniører og optikere.

Med på prosjektet var også en HIV-rådgiver, Joseph, som hadde sin egen lille klinikk. Joseph holder foredrag hvor han tar for seg basic kunnskap om HIV/AIDS. Han snakker flere språk, slik at alle forstår. Han får med seg deltagerne til å snakke om HIV/AIDS, og når på denne måten frem til mange av de fremmøtte. Tilsammen var det omtrent 225 fremmøtte, et resultat Joseph var meget fornøyd med.

Tilsammen fikk ca. 800 mennesker hjelp iløpet av de dagene vi var der.
Dette er et fantastisk prosjekt der fattige mennesker som ikke har muligheten til å komme til et statlig sykehus, kan få hjelp med sine problemer. Dette prosjektet er i seg selv en stor ære å få lov til å delta på.

Akuttmottaket

Framsiden av Katutura state hospital

Nå har det faktisk gått 6 uker siden vi kom ned til Nambia og omsider har jeg og Stefan lært oss hvordan vi skal skrive blogg :) hehe

De første to ukene var vi på akutmottaket. Siden stefan ikke har jobbet med akuttmedisin før og lokalene var nye for meg, bestemte vi oss for å ta en rolig start. Vi dro derfor bort til sykehuset på en lørdag formiddag for å gjøre oss kjent med utsttyr og personalet (vi skulle egentlig ikke begynne før på mandag). 45 min etter at vi satte beina inn i motaket, nøyaktig 5 min etter at vi fikk vite hvor pulsoksymeteret og kanylene lå, raset det inn to pasienter fra en bilulykke. to amputasjoner på ulykkesstedet, og resterende føtter var mer eller mindre avrevet. Det som skulle bli en rolig innføringsvakt var raskt gjort om til en ildåp for sykepleierstudentene! Heldigvis for meg har jeg endel erfaring fra ambulanse og forsvaret, så jeg kikket litt over skulderen i kaoset for å se hvordan Stefan tok det. Til stor glede kunne jeg se ett blunk under beskkytelsesbrillene, imens han hevet det amputerte beinet for å minimere blødning. Vi gjorde det vi kunne, og det viste seg at det var mer enn enkelte turnuskandidater hadde av kunnskap denne dagen. Det var en meget lærerik episode, spesielt fordi vi fikk følge pasienten opp på operasjonsstua under operasjon. dermed fikk vi hele hendelsesforløpet til pasienten fra innkomst til postoperativ.

observasjonsiden av akuttmottaket

I mottaket har de et triageområde på ca 6 meter hvor de pasientene som har størst behov for akutt hjelp blir plassert. Det er som regel alltid pasienter der, noen sitter på stoler, andre ligger på bårer/senger, eller "trolleys" som det heter her nede. De har étt pulsoksymeter der, samt ett eneste apparat som måler blodtrykk. Når det er hektisk på avdelingen er det kjedelig å stå og vente på å få målt vitale tegn på pasienten pga bare ett apparat. Men det går, og de som jobber der er flinke til den jobben de gjør.

Foruten dette, er det et observasjonsområde, se bildet over, og små "båser", henholdsvis gynekologisk, kirugisk og barn, hvor det er lege tilstede. Det er også et "dressing room", hvor sykepleierne setter injeksjoner, renser og bandasjerer sår og syr mindre kuttskader. Der, som i resten av mottaket, er det ofte fullt kjør, og ikke sjelden går de tom for ATT (anti tetanus toxin, eller stivkrampesprøyte) og sutursett.

Det er også to små operasjonsrom her, hvor legen kan utføre mindre kirurgiske inngrep, som feks innleggelse av thorax-dren ved lungeskader, som oftest som følge av kniv, flaske eller andre stikkgjenstander som har blitt brukt i slosskamp i fylla. Når det er mange pasienter som trenger å sys, og det er fullt på dressingroom, så bruker de gjerne disse små operasjonsrommene, og det hender der er to pasienter som blir behandlet samtidig der inne.

Resten av ukene har ikke inneholdt like mye utfordrende caser som den første. kanskje litt skuffende etter alle "røverhistoriene" vi har hørt fra tidligere studenter her nede. men vi har da sett mer knivstikk på én vakt her nede enn jeg har gjort på 5 år i ambulansen i Norge. samtidig ser man mye mer sykdommer, og gjerne langtkommet sykdom som man ikke ville gjort i Norge. tuberkulose (TB) er et stort problem som helsemyndighetene har satt inn store ressurser på å få has med. ofte kan man se røntgenbilder av TB som har gått til ryggmargen og som det i praksis ikke er noen helbredende behandling for. Hiv og Aids med alle sine følgeplager og sykdommer ser vi endel. og ellers mye mage og tarm infeksjoner her også gitt! :)

det er alltid stor pågang av pasienter sett med Norske øyne. derfor er det ett ganske strengt triage-regime når pasientene kommer inn. det er ingen kjære mor. men det fungerer stort sett godt. de som må se legen først får det og de som kan vente gjør det.

vi har blitt "tatt under vingene" av en tysk lege som jobber på katutura. gjennom han har vi lært veldig mye. det er også godt å kunne diskutere etiske aspekter og vurderinger med en europeer som tross alt ikke ligger så langt ifra vårt eget etiske ståsted når kulturforskjellene blir veldig store.

Kollegaer på nattevakt

To uker på akutten gikk veldig fort. jeg for min del håper at jeg kan få gått noen vakter innimellom medstudentene mine her nede, for det er meget lærerikt!

De fleste vi treffer på er veldig glade for at vi er her, og lærer gjerne bort. Også legene og turnuskandidatene synes det er moro med utenlandske studenter.
Dermed får vi være med og se på en del spesielle skader, som benbruddet på bildene under.

Uheldig pasient etter fall fra ett tak

Pasienten fikk reponert beinet og sendt til overvåkning uten problemer!

Tirsdag 21. april reiste vi til SOS Children`s Village in Khomasdal.

Her ble vi godt mottatt av en ansatt som hadde jobbet i barnebyen i flere år. Han kunne fortelle oss om byen, barna, skolen og finansieringen. Gaver går direkte til barna, og pengegaver går til et eget sparefonn til utdannelse til barna. Utdanning har en høy prioritert i Namibia generellt. Det bor ca. 110 barn i denne byen, der de bor 10 stk. i hvert hus rundt omkring i byen. Byen er strengt bevoktet døgnet rundt. Vakter har kontroll på hvem som går ut og hvem som kommer inn.

Barna var sjernerte i begynnelsen, men det gikk raskt over da vi begynte å dele ut ballonger! De likte også å bli tatt bilde av:) Spesielt morsomt var det å se bilde av seg selv i kameraet!

Praksis ved barneavdelingen, Pediatric.

Vi har vært 2 uker på barneavdelingen, barn fra 2 -12 år. Denne avdelingen har ca. 26 sengeplasser inklusive isolasjonsrommene. Barna som lå på isolasjonsrommene da vi var der, led av blant annet tuberkulose, meningitt og leukemi. På den andre siden av avdelingen var det barn med diabetes problematikk, underernæring (marasmus), feilernæring (kwashiorkor) og epilepsi.

Det var veldig interessant å se de diagnoser som er ytterst sjelden i Norge, spesielt langtkommen meningitt, underernæring og feilernæring. Vi lærte mye ved å delta på legevisittene, og prate med hyggelige sykepleiere (finnes sykepleiere som er mindre imøtekommende!) og nysgjerrige barn! Det er utrolig hvordan ballonger kan skape så mye latter og glede, smerter blir glemt på et blunk...Vi fikk tittelen "ballongjentene" ganske raskt:)

Det var et barn på 2 år som gjorde et spesielt inntrykk på oss. Denne gutten hadde gått med en ubehandlet tuberkulose en stund, og dette hadde på sikt forårsaket meningitt (tuberkuløs meningitt). I løpet av perioden på sykehuset hadde meningitten forverret seg, tross antibiotikabehandling. Barnet hadde tydelige smerter, og kontinuerlige kramper og spasmer. Kroppen og hodet til gutten var bøyd bakover, "bananform". Det så helt forferdelig ut, og legen sa at de ikke kunne gjøre noe annet enn bare vente og se hvordan dette ville utvikle seg - forhåpentligvis til det bedre. I og med at gutten hadde sammenbitte tenner, måtte sykepleieren legge ned en sonde for at gutten i det hele tatt skulle få i seg mat og medikamenter. Alle barn som er mindreårige har en tendens til å rive ut sonden de får, derfor teiper sykepleierne sammen hendene til barna,-slik at de ikke greier å rive ut sonden...for oss var denne metoden veldig spesiell og uhyggelig.

Vi har også observert beinmargsprøve. Dette endte i smertfulle hyl fra en 12 år gammel gutt med spørsmål om lidelsen leukemi, og uhyggelige lyder - noen av oss måtte bare gå ut da dette ble litt vel sterkt å se på.

Men tross ubekvemme situasjoner, har perioden på denne avdelingen absolutt vært fantastisk! Populært var det når barna fikk flette oss, de gjorde en iherdig innsats:) (NB: En bør ikke være hårsår!). Fotografering var også populært, barna og ansatte poserte villig:)

(På bildet er det en av sykepleierne som går medisinrunden med den fine gule medisintralla).

Line og Gunn Toril